Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
"Jesus ble av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: "Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!" Jesus svarte: "Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: "Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein."
Men Jesus sa til ham: "Det står også skrevet:
Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve."
Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg." Da sa Jesus til ham: "Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
Herren din Gud skal du tilbe,
og bare ham skal du tjene."
Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham."
Slik lyder det hellige evanglium.
I begynnelsen skapte Gud Edens hage.
Midt mellom trærne som var flotte å se på, og som hadde god frukt, satte han mennesket.
Det var bare å forsyne seg.
Bare ett tre var forbudt. Det var kunnskapens tre.
Vi vet hva som skjedde.
Fristelsen ble for stor. Mennesket lot seg lure.
Og åt - av det forbudte treet.
Det første opprør
mot han som hadde skapt dem,
og det smakte ikke godt.
Etter at de skjønte hva de hadde gjort, gjemte de seg, i skam.
Og i en feighet som vi lett kjenner igjen,
så skyldte det på hverandre.
Det kan være interessant å tenke; hvordan hadde jorda vært - uten syndefallet?...
For, hvis vi er ærlige, så ser vi at det er mange fristelser som lurer oss vekk fra Skaperens gode planer.
Finnes det noen vei tilbake? Til Gud?....
En gang var det èn som sa om seg selv:
"Jeg er veien"
Det var Jesus selv. Han ble òg utsatt for fristelse.
Og det skjedde på et sårbart tidspunkt.
Han var ute i ødemarken.
I førti dager og førti netter hadde han fastet.
Sulten gnog. Tørsten og trøttheten må ha vært enorm.
Da sier djevelen:
- Er du Guds Sønn, så skal disse steinene bli til brød....
Selvsagt kunne Jesus gjort det. Men ikke etter fristeren sitt ønske.
Jesus bruker Bibelen som våpen, og siterer:
"Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn."
Når han var utmattet av sult, var det viktig å ha noe å stå imot med.
Det var Guds eget ord.
På det ytterste hjørne av tempelmuren,
prøver djevelen å friste Jesus - til å friste Gud.
Hvis målet hadde vært berømmelse, må det jo ha passet perfekt.
Masse folk så på.
Han kunne vist hvilken makt han rådde over....
men gjorde det ikke.
Jesus hadde andre hensikter enn berømmelse, så han svarte:
"Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve."
Djevlen ga seg ikke, og til slutt fristet han Jesus med å tilby makt.
Makt over alt som de så ut over fra et høyt fjell.
Samtidig som djevelen avslører sitt egentlige mål,
nemlig at Jesus skal bøye kne, og tilbe ham.
Snekkersønnen fra Nasaret ser hva han blir lovt, og han hører godt hva som blir sagt.
Men; rakrygget, fast og sterk gir Jesus sitt svar:
"Bort fra meg Satan, for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene."
Svaret kom fra en som hadde vunnet et avgjørende slag.
En seier mot ondskapen.
Jesus vant,
og han deler mer enn gjerne den seieren med oss.
Der og da, så kjempet han faktisk òg for deg og meg!
Det var mye som stod på spill,
der djevelen prøvde seg på et tidspunkt der Jesus var sulten, tørst og "klar."
Det handlet om mer enn mat og makt.
Det handlet om å snu ryggen til Gud.
Om å svikte et oppdrag.
Fristelsen var å ta en snarvei,
droppe lidelse og fornedrelse på veien opp til Jerusalem.
Jesu seier er et eksempel.
For vi òg blir utsatt for fristelser.
Hver eneste èn av oss, og hver dag.
Fristelser til selvopptatthet.
Til å ta makt over mennesker, eller å tro at vi kan få kontroll over tilværelsen.
Fristelsen til å dyrke ting, fremfor vennskap.
Til likegyldighet overfor andres nød, enten den er nært eller langt unna.
Fristelsen til å fri oss fra Gud - fordi vi tenker at vi må det, for å kunne velge fritt.
Det kan bli som når en edderkopp i skogen en sommerdag, beundrer det flotte nettet som han nettopp har spunnet,
og så, plutselig blir klar over at det er tråd i nettet som virker fullstendig malplassert.
Den tråden går rett oppover, og edderkoppen glemmer at det var derfra det hele startet.
I den tråden som går rett opp, holdes hele det flottet nettet sammen.
Edderkoppen bet av tråden oppover, den som han ikke syntes passet inn,
og det gikk som det måtte gå.
Edderkoppen var blitt fristet til å tro at den kune klare seg fullstendig på egen hånd.
Heldigvis tror jeg aldri at vi klarer å kutte tråden ovenfra i våre liv....
Fortellingen om Jesus i ørkenen,
er ei usminket avsløring av hvem det er som står bak fristelsene, også de som vi utsettes for.
Djevelen har bare ett mål, og det er å få oss bort fra Gud.
Dermed blir livet en kamparena.
I den kampen, er Jesus i ørkenen et forbilde for oss.
For det første fordi han stod opp og kjempet mot fristelsene, der hvor det kanskje hadde vært lettere å gi seg over.
Noen annen måte å gjøre det på, har ikke vi heller; Enn å kjempe.
For det andre, viste Jesus hva vi kunne hjelpe oss med i kampen.
Det var Guds eget ord. Bibelen.
Det vi kan derfra, er en viktig ballast - også når vi blir fristet.
Husker dere historien om den gamle indianeren som satt og snakket med sitt barnebarn?
Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker.
Han sa, “Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.”
“Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, , grådighet, bitterhet, mindreverdighet, løgn, falsk stolthet og egoisme.”
“Den andre ulven er er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.”
Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren “Hvilken av ulvene vinner kampen?”
Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte,
-Den du gir mat!
Jesus kjempet sin kamp i ørkenen.
Mange andre, opplever at livet i perioder blir som en ørken.
Av sorg. Utmattelse.
Sykdom og tunge stunder som bare varer....
Tomhetens og fortvilelse.
Tørke. Og lite vekst.
Kanskje er litt problemet med disse ørkenvandringene, at vi får det ikke til å gå opp med våre forestillinger om hva det vil si å være menneske.
Livet skal da være friskt og frodig, ikke øde ørken!
Vi drømmer og det gode liv.
Eller om et forhold til Gud som er "harmonisk."
En fristes til å ønske å være en annen enn den en var skapt til å være.
Kanskje finere. Slankere. Frommere.
Hvis vi ikke ser at livet inneholder mer, så kan fallet bli stort.
Og spørsmålet vi kan bli stående igjen med,
det blir kjempestort:
- Er det noe galt med meg - har jeg gjort noe galt?
Jeg skulle mange ganger ønsket, at troen kunne fridd oss fra flere problemer, men jeg tror ikke det er sånn.
Den kristne troen er plantet midt i livet.
Kamp og motbakker hører med, både i forhold til troen, og livet ellers.
Troen fjerner heller ikke fristelsene.
Men vi tror på en som har kjempet for oss.
Troen fjerner ikke alt som vi ikke forstår.
Men vi tror på en som forstår oss.
Troen fjerner ikke alle våre svake sider.
Men vi tror på en som har medlidenhet i vår svakhet.
Troen fjerner ikke all vår vakling.
Men vi tror på en som aldri vek unna!
Amen.
Tekstene til 1. søndag i faste var fra 1. tekstrekke
Salmer:
117 Se vi går opp til Jerusalem
236 Det skal ei skje ved kraft og makt
980,1 Litaniet
679 Du viste oss veien til livet
631 Det er makt i de foldede hender
319 Lær meg å kjenne dine veie